Bind deg til masten: det Odyssevs visste om vaner og selvledelse, 3000 år før forskningen tok ham igjen

Christopher Nolans «The Odyssey» har på få uker blitt en av årets største filmsuksesser, med Matt Damon som Odyssevs og en global billettinntekt som allerede har passert 700 millioner dollar. Alle snakker om reisen, kampene og hjemkomsten. Jeg bruker en helt annen scene – en jeg har brukt i coaching og foredrag lenge før filmen fantes.

Scenen med sirenene varer i under fem minutter i eposet. Den handler ikke om mot. Den handler om noe langt mer nyttig: hva du gjør før du havner i en situasjon der du vet at viljestyrken din kommer til å tape.

Scenen alle hopper over

Odyssevs vet at skipet snart skal seile forbi sirenene – vesener hvis sang er så vakker at sjøfolk styrer skipene sine rett i klippene for å komme nærmere. Han vil høre sangen. Men han vet også at han, i det øyeblikket han hører den, ikke lenger kommer til å ha dømmekraften til å ta et fornuftig valg.

Så han gjør noe de færreste av oss tenker på som en strategi: han fjerner sitt eget fremtidige valg. Han ber mannskapet fylle ørene sine med bivoks, binde ham fast til masten, og – dette er det viktige punktet – ikke løse ham, uansett hvor mye han ber, truer eller befaler dem, når sangen først har fått tak i ham.

Han stoler ikke på fremtidige-Odyssevs. Så han bygger en løsning som ikke er avhengig av at fremtidige-Odyssevs har viljestyrke igjen. Det er samme prinsipp som ligger bak Future Self-øvelsen i Mental Verktøykasse: du tar bedre valg når du faktisk forholder deg til fremtidens-deg som en du skylder noe, ikke bare en abstrakt idé.

Det finnes en fagterm for dette – og filosofen som formulerte den er norsk

Det Odyssevs gjør har et navn i beslutningspsykologi og atferdsøkonomi: en Ulyssespakt, også kalt precommitment eller selvbinding. Du forplikter deg, mens du har hodet klart, til noe som begrenser handlingsrommet ditt senere – nettopp fordi du vet at du under press, fristelse eller stress kommer til å ta et dårligere valg enn du tar akkurat nå.

Det interessante er at dette ikke bare er filosofi. Det er blitt en av de mest praktiske grenene innen moderne atferdsdesign – det feltet Richard Thaler og Cass Sunstein gjorde kjent gjennom boken Nudge (2008). Der handler det om choice architecture: å bevisst designe omgivelsene dine slik at det gode valget blir det enkleste valget, i stedet for å basere seg på at du skal huske å ta riktig beslutning hver eneste gang.

Odyssevs designet ikke sin egen viljestyrke. Han designet omgivelsene sine slik at viljestyrken hans ikke var nødvendig.

Hvorfor Tony Robbins og jeg leser samme scene helt ulikt

Tony Robbins publiserte nylig en artikkel der han bruker Nolans film som utgangspunkt for Joseph Campbells «heltens reise» – de syv stadiene fra det trygge utgangspunktet, via kallet og prøvelsene, til hjemkomsten. Det er en fin ramme for å forstå forandring og personlig utvikling over tid, og den er verdt å lese.

Men jeg jobber til daglig med noe mer konkret enn den store fortellingen om helten. Jeg jobber med hva klientene mine faktisk gjør klokken sju en tirsdag morgen når motivasjonen er null og fristelsen er stor. Der er det ikke heltemot som avgjør utfallet. Det er hvor godt de har designet omgivelsene sine i forkant.

Det er derfor jeg går rett forbi de ti årene med prøvelser og stopper ved de fem minuttene med tau og bivoks.

Hvorfor viljestyrke er den dårligste strategien du har

De fleste jeg møter i coaching prøver å løse vanene sine med mer besluttsomhet. Mer disiplin. En sterkere «jeg skal klare dette»-holdning. Problemet er at viljestyrke er en begrenset og svingende ressurs – den er svakest akkurat når du trenger den mest: sent på kvelden, midt i en stressperiode, etter en krevende arbeidsdag.

Nudging-forskningen snur premisset på hodet. I stedet for å spørre «hvordan får jeg mer selvkontroll?» spør den: «hvordan gjør jeg situasjonen slik at jeg ikke trenger selvkontroll?» Det er nøyaktig det Odyssevs gjorde. Han prøvde ikke å bli en mann som kunne motstå sirenene. Han bygde en situasjon der det ikke spilte noen rolle om han kunne motstå dem eller ikke. Vil du se hvordan dine egne vaner faktisk er bygget opp, er Vanesløyfen et godt sted å starte.

Hvorfor dette er kjernen i god lederutvikling

Ledere er en av gruppene som er mest utsatt for at viljestyrken svikter akkurat når det koster mest. Flere beslutninger, mer tidspress, og et team som legger merke til – og ofte kopierer – vanene og reaksjonsmønstrene til lederen sin. Det gjør vanearbeid og selvledelse til noe langt mer enn en privatsak.

Mye av det som selges som lederutvikling handler fortsatt om innsikt, motivasjon og «å bli bevisst egne mønstre». Det er et nødvendig første steg – akkurat som Odyssevs måtte vite at sirenene ville friste ham. Men et lederutviklingsprogram som stopper der, bygger ikke noe som holder når presset kommer. Det som faktisk endrer atferd over tid, er strukturene lederen bygger rundt seg selv før uken blir krevende: faste rutiner, tydelige hvis-så-planer, og bevisst fjernet friksjon rundt de valgene som faktisk driver teamet og resultatene fremover. Det er også langt mer bærekraftig enn å styre gjennom pisk og gulrot.

Ledelse handler mye om å ta gode beslutninger på andres vegne. Selvledelse – evnen til å designe egne vaner slik at de holder under press – er forutsetningen for at man i det hele tatt orker å gjøre det over tid.

Slik ser det ut i praksis

Dette er ikke bare gammel mytologi eller akademisk teori. Dette er ting jeg jobber med klienter på hver uke.

Fem måter å bygge din egen mast på

Du trenger ikke tau og bivoks. Du trenger et par konkrete grep, tatt mens hodet ditt er klart – ikke idet fristelsen står foran deg.

1. 1
   Fjern valget før du trenger viljestyrke Legg telefonen i et annet rom før arbeidsøkten. Ikke ha den på pulten «i tilfelle». Det enkleste valget vinner nesten alltid – sørg for at det enkleste valget er ditt valg.
2. 2
   Gjør den uønskede handlingen dyrere Logg ut av nettbutikker og slett lagrede kortopplysninger. Kjøp ikke snacksen hjem i utgangspunktet. Legg inn ekstra steg mellom deg og impulsen.
3. 3
   Gjør den ønskede handlingen enklere Legg treningstøyet fram kvelden før. Book økten i kalenderen som et møte du ikke kan flytte. Reduser antall steg mellom deg og det du faktisk vil gjøre.
4. 4
   Gjør forpliktelsen sosial eller økonomisk Betal på forhånd. Avtal med noen andre. Fortell planen din til noen som faktisk kommer til å spørre hvordan det gikk. Bind deg til noe utenfor ditt eget hode.
5. 5
   Lag en hvis-så-plan på forhånd «Hvis klokken blir 21 og jeg kjenner trang til å sjekke jobbmail, går jeg en tur i stedet.» Bestem responsen før situasjonen oppstår – ikke i den.

Det handler ikke om å bli en sterkere versjon av deg selv

Det er her jeg tror mange mister poenget med både Odyssevs og med sin egen endring: målet er ikke å bli så disiplinert at du kan stå ved masten uten tau. Målet er å innse at du sannsynligvis ikke kommer til å være det – og designe deg selv en løsning som virker uansett.

Det er ingen svakhet i det. Det er den mest presise formen for selvinnsikt som finnes: å vite nøyaktig når du kommer til å svikte deg selv, og gjøre noe med det før det skjer. Det er ikke motsatsen til å prestere uten å knekke. Det er selve forutsetningen for det.

Neste gang du legger en plan du vet er viktig – for helsen, karrieren eller relasjonene dine – still deg selv Odyssevs' egentlige spørsmål. Ikke «har jeg nok viljestyrke». Men: hva må jeg binde meg til, akkurat nå, mens hodet mitt er klart?